Lørdagen var avreisedag fra det første hotellet og Disneyland området. Vi fikk en god og rolig start på dagen, og sjekket ut fra hotellet i 11-tiden. Det gikk direkte buss fra hotellet og til togstasjonen, og så skulle vi ta tog derfra til området hvor de neste dagene skulle tilbringes. Da vi kom på togstasjonen ble vi møtt av en fantastisk lang kø, hvor de aller fleste var utlendinger fra Tyskland, England, Nederland, USA og sikkert mange andre land, og alle trengte selvfølgelig hjelp til å få kjøpt togbillettene. Det fantes også et par køer ved noen betalingsautomater, men disse beveget seg omtrent ikke i det hele tatt. Vi stilte oss bakerst i køen foran billettluken og fikk tak i et togkart som vi gransket mens vi sneglet oss framover i køen. Vi visste navnet og adressen på hotellet og hvilket område vi skulle til, og heldigvis fant vi en togstasjon på kartet med samme navn. Etter langt om lenge ble det vår tur å kjøpe billetter. Og det så ut til at de få glosene jeg husker fra fransken på videregående (+en turist bok fra biblioteket) kom godt med. Jeg smilte så pent jeg kunne og sa "Bonjour, Madam. Vous parlez anglais, s'il vous plaît?" Hun var rent så vennlig og forklarte så godt hun kunne, på engelsk, hvor vi skulle skifte tog og hvor mye det kostet. Den stakkars mannen som kommer etter meg i køen gjorde den store "feilen" at han ikke en gang sa "bonjour" til henne, og hun ble riktig fornærmet og satte han på plass, og nektet å hjelpe han før han hadde sagt "kodeordet" til henne…
På Disneyland-hotellene og –parkene var ikke dette noe problem, men det er jo forståelig siden det er enormt med besøkende der som ikke kan snakke fransk, men her fikk vi begynne å erfare at vi ikke nødvendigvis kommer så veldig langt med engelsk alle steder i Frankrike (noe vi jo egentlig hadde fått høre fra andre…). Togreisen gikk greit, og det var et lett forståelig system på hvor vi skulle av og hvordan finne neste tog.
Vi hadde trodd at det skulle gå greit å gå fra togstasjonen og til hotellet. Dette hadde vi nemlig sjekket på nettet før vi dro fra Norge, og det skulle bare være ca. 10 minutter å gå. Vi har bare hver vår lille trillekoffert med, så vi tenkte at det ikke skulle være noe problem. Vi gikk av toget og fant raskt ut at dette var et svært lite sted, her var det ingen billettluke eller informasjon hvor vi kunne spørre om hjelp. Vi begynte derfor bare å rusle oppover en liten gate med noen små butikker, for å høre om det var noen som kunne forklare oss veien. Hele området virket litt tvilsomt, så jeg siktet meg inn på en dame som så snill ut og prøvde samme taktikk som på damen i billettluken. Hun kunne verken engelsk eller veien til adressen som jeg forklarte. Jeg kikket meg rundt for å se om det var noen andre jeg trodde var egnet til å hjelpe oss. Jeg brukte samme formular igjen, og ble nå litt klokere. Hun kunne heller ikke noe engelsk, men jeg forstod i alle fall at dersom vi lette etter et hotell gikk vi i helt feil retning. VI snudde derfor for å gå i motsatt retning. I en av "bulene" i gata hadde de tydeligvis oppdaget at det var utlendinger i bydelen deres og mot oss kom en fyr som så enda mer tvilsom ut enn området. Med flere arr i fjeset og manglende tenner, var det lett å se at han hadde vært borti litt av hvert. Han begynte å prate til oss, og jeg prøvde meg igjen med min flotte, franske setning, og både Andreas og jeg tenkte at vi bør vel kanskje komme oss bort herfra. Men denne mannen (som vi glemte å spørre om navnet på) viste seg å være riktig så hyggelig. Han engasjerte alle forbipasserende for å høre om det var noen som viste hvor gata vår "Rue de Lisbonne" var. Det virket som han kjente alle og enhver, og det endte med at han fulgte oss et godt stykke av gårde helt til busstasjonen. Han forklarte med franske ord og mimikk at det fantes ikke taxi i denne bydelen, og viste oss hvilken buss vi skulle ta (det viste seg nemlig at det var ganske langt fra denne togstasjonen og til vårt hotell, vi skulle egentlig ha gått av på ett stopp senere, selv om den hadde et annet navn…). Han fant ei dame som skulle med samme buss, og forklarte henne at vi var turister fra Norge som skulle finne hotellet i Rue de Lisbonne. Denne rett så hyggelige mannen ble stående på busstoppet sammen med oss i ca. 20 minutter mens vi ventet på bussen. Vi tenkte først at dette gjør han sikkert for å tjene noen euro, noe vi gjerne skulle gitt han. Det var i det vi tenkte på dette vi kom på at vi antageligvis ikke hadde nok euro på oss til bussen en gang, og spurte derfor om vi kunne betale med visa eller master på bussen. Han lo og sa "No, no". Deretter forklarte han at dere er gjester i Frankrike nå, så det ordner seg nok. Han selv kom fra Tunisia og der kunne gjestene bli skutt ned med maskingevær (!), men her i Frankrike var folk hyggelig mot gjestene så det skulle nok gå veldig bra. Han viste oss at han hadde flere eurosedler, så om det ble et problem skulle han betale for oss. Da bussen kom, viste det seg at myntene vi hadde var nok til 3 bussbiletter, så en av oss fikk bli med gratis. Snakk om fransk gjestfrihet! J Enden på dette verset er at vi ble riktig gode venner med denne mannen som vi først trodde var så tvilsom. Skinnet kan virkelig bedra, og dette var også en påminner om å ikke la førsteinntrykket få avgjøre hvordan personen er. Det ble også en påminner om å ha med seg kontanter over alt når man er på ferie, og sjekke enda litt mer på forhånd (som for eksempel å skrive ut et kart).
Det var en lettelse endelig å komme fram til hotellet, sjekke inn, sette fra oss koffertene og rusle ut og kjøpe oss middag. Vi var slitne og skrubbsultne. Etter middagen bar det rett opp på hotellrommet for å sove! J
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar